• Artists
  • About
  • Pictures
  • Video
  • Contact
  • S.L.Y.C.

    Metronomicon Audio has always been fortunate that its artists produce unusual melodies, for your unorthodox listening pleasure. This is particularly evident with this S.L.Y.C. album. Sara Cools appears to be Metronomicon’s least manic songwriter (thus far), so listeners can expect something a little more laid back with this release. This may lead one to think of the album’s melodies as somnambulent, drifting to the ear from some imaginary faraway temple, but the music is possessed of great immediacy – this directness coming from the strong presence in the recording of band performance. The duality particularly reveals itself on the song “White Noise”. Another tune to which attention can be drawn is the finale, “Miniatures”, which at over eight minutes fully explores its own volcanic potential, a long melodic playout ending in ambient noise – though not deafening noise, you understand.

    S.L.Y.C.

    Metronomicon Audio har alltid vært så heldig å ha artister som lager uvanlige melodier, til glede for den uortodokse lytter. Dette er spesielt tydelig med angjeldende S.L.Y.C.-album. Sara Cools synes å være Metronomicons minst maniske låtskriver (så langt), så lytteren kan vente seg noe litt mer avslappet med denne utgivelsen. Man vil kanskje dermed tenke at melodiene på albumet er søvndyssende, som kom de seilende mot øret fra et fjernt fantasitempel, men musikken besitter også stor umiddelbarhet – en direkthet som skyldes den sterke tilstedeværelsen i opptaket av bandets framføring. Denne tosidigheten kommer for alvor til overflaten i sangen “White noise”. En annen sang å merke seg er albumets siste, “Miniatures”, som med en lengde på mer enn åtte minutter fullt ut utforsker sitt eget vulkanske potensiale; et lang melodisk etterspill som ender i ambient støy – men ikke øredøvende støy, forstås.